Fullstappet - og vel så det

Det er påskeferie. Og jeg har allerede sagt litt om pakking. Men jeg har mer på hjertet: Jeg kan ikke fordra å pakke! Ikke til meg selv og hvertfall ikke til stor familie. Det er så mye å tenke på. Jeg vil tro at jeg ikke er alene kvinne om å føle at det er jeg som står for hovedpakkingen når familien skal på tur: Da mener jeg planleggingen av pakkingen. Jeg er (over middels) praktisk anlagt. Og jeg tenker mye på hva som trengs for å gjøre ferien til en så behagelig opplevelse som mulig. Mannen mener det bare er å "slenge noe i en bag" og at alt ordner seg og vi gjør det beste ut av det vi har.... Det er en tanke jeg synes er nærmest ubehagelig. Så jeg styrer litt med pakking. Alle hjelper etterhvert til - men ofte litt sånn på kommando: hent toalettsakene på badet !, hvor mange underbukser har du pakket, sier du?, kan du sjekke om jeg pakket håndklær, er du snill!?, ... og mye, mye mer i den stilen. Når vi er ferdigpakket og alt høvelig stappet i bilen - er det ny runde med: har vi husket å ta ut søpla?, kjellerdøra lukket?, vinduer lukket?, komfyren skrudd av?, hvor ligger hundematen? ... og mye mer av det også.

Pakkelista var ekstra lang denne påskeferien, siden vi har med 2 nye familiemedlemmer; Pulk, reisesenger, juniordyner, kosebamser, leker, spisestoler, bleier, dunposer til pulk, klær.... Gud Bedre!! Og i tillegg har vi med en venninne av 11-åringen. Så vi fant det best å kjøre 2 biler den 3 timer lange turen til hytta. 1 (tidligere) minibuss og en liten bil. På den måten kunne vi få med alt, uten å stappe så voldsomt. Og alle kunne sitte passe bredbeint og nyte kjøreturen. Nais!

Rett etter avreise kvernet i det topplokket mitt, i en siste gjennomgang av hva vi evt kunne ha glemt (fremdeles i såpass nærhet til hjemmet, at det ikke føles som særlig tap av tid å snu): Og sannelig er det greit innimellom: Jeg ringte mannen (som satt i den andre bilen) for å forsikre meg om at vi hadde huska hyttenøkkelen: Og tror du vi hadde? NEIDA, nøkkelen hang pent på kroken hjemme. "SNU!"